Den tredje festspillsamtalen i rekken handlet om Den forrykte kunsten, og hva som skjer når galskapen i kunsten blir til reinspikka galskap.
Gjennom vakre toner fra fløyte og klaver fra Cecilie Løken Hesselberg og Gunnar Flagstad blir vi tatt med på reisen inn i en verden som ligger midt i mellom dur og moll, med Munter Melankoli. Noe, som i følge Håkon Haugsbø sin første gjest, Wolfgang Plagge, fungerer helt utmerket. Nettopp fordi galskap er en kraft der vi skal forvente det uforventede. All musikk har blitt hørt før, det er derfor vi må sette den sammen på måter som gjør at vi skifter perspektiv og ser ting fra den andre siden. Tonespråket kan gi oss muligheten til å utforske uten det rasjonelle.
“Galskap er en forutsetning for all kommunikasjon”
Anne Siv Falkenberg Pedersen er kunstner og kurator, og har i mange år jobbet med den store samlingen pasientkunst som finnes på gamle Dikemark. Samlingen består foreløpig av over 800 verk, som er en blanding av verk laget av pasienter, pasientportretter laget av sykepleiere og kunstverk laget av profesjonelle kunstnere som leide seg et rom for å få fred fra omverdenen til å kunne produsere en stakket stund.
Esther Maria Bjørneboe er rettstegner, og har vært i mange møter med både ondskap og galskap.
Hva skjer egentlig når ondskap og galskap møtes?
Hva skjer når man prøver å forstå en gjerningsmann, når grensene mellom egne følelser og andres meninger blir flytende?
Hva skjer med et menneske som har blitt oversett og overhørt om sine følelser over lang tid?
Hva er terapi og hva er behov for uttrykk?
Hva er det man ønsker å fortelle i skiftet mellom dur og moll?
Gjennom refleksjon og latter, erfaringer, kunnskap, medmenneskelighet og en liten dose galskap, så fikk vi noen svar på disse spørsmålene. Ingen fasit, men noen svar. Kanskje vi også fikk noen flere spørsmål med oss på veien, men nå er vi litt bedre rustet til å svare på dem.
